søndag 7. november 2010

Energi tyver!!


Jeg holder jo på å rydder i mitt liv.
Og som ei vennine sa til meg en gang bruk energien din på noe postivt i stedet for å ha dårlig samvittighet for alt jeg ikke klarer, ikke rekker, eller som jeg bare glemmer. Og all den energien som jeg bruker på alt dette i ettertid ikke er verdt å tenke på engang. Skriv liste i stdet og hold deg til det. Og bruk energien på det som jeg er intressert i. Om det er i fagstoff om helse/velvære, venner, nett/bogger, noe kreativt det spiller ingen rolle. Men som hun sa til meg bruk energien på ungene dine. De er så flotte og fine. De fortjener mye god og posetiv energi.

Jeg har fått veldig mye utav dette, men jeg ble veldig lei og trist over av jeg skulle mene og tenke at kronisk syke skal tappe meg for energi. Noe jeg aldri har ment. Jeg har lyst til å kutte ut alt som helter internett noen ganger fordi jeg føler at mange missforståelser hva jeg mener og noen ganger ikke er intresert i helheten min føler at de river meg i filler, ord for ord. Jeg blir også såret, jeg kan si unnskyld hvis jeg tråkker noen på tærne og går vidre. Men livet er ikke slik. Man føler på ting veldig lenge, og er såret veldig lenge. Og ikke minst veldig skuffet. Jo det kan vel jeg også være, men ikke slik at det opptar livet mitt mere enn samme kveld muligens neste dag. Da har jeg så mange nye tanker om livet at alt er glemt.

For meg personlig er det min måte å gå vider på dag for dag. Fordi når en er kroniker så føler jeg at jeg må huske på å leve et liv utenfor pc skjermen også. Veldig lett å sette seg ned å lese inne på alskens sider. Spesielt helse og ME- blogger er jeg innom nå og da. Men er det for mye tekst og fagstoff greier ikke jeg å få med meg alt. Da må jeg lese det i biter og kanskje har jeg glemt hva som stod og må lese ting om igjen flere ganger. Jeg har sittet å grått veldig mye alene foran pc fordi jeg har syntes synd på andre som regel. Eller at jeg kjenner meg så mye igjen at tårene triller. Men noe som har stjelt min energi denne høsten er nyere forskning og å se at andre får hjelp. Men den som står uten penger ikke kan kjøpe seg hjelp selv. Det er veldig rar følese. Jeg ble deprimert over at staten ikke kan hjelpe. Slik at det blir likt for alle. Jeg blir så sint fordi jeg mener det er urettferdig ovenfor alle andre syke, som er i samme stilling som meg selv. Det er så mange som er mye sykere enn meg, jeg tenker veldig ofte på dem. Det skulle ikke ha vært slik. Vi må lete og lete hele tiden etter løsninger. Husk!!! Jeg er veldig glad for at de som finner gode løsninger, søker hjelp på Lillehammer eller andre steder og som fungerer er pionerer for oss alle andre. Og all ære til allesammen. Jeg er så stolt!!

 Men jeg må bruke mere tid på å finne løsning på hvordan jeg skal leve mitt liv som det er nå og hvordan jeg skal bruke den energien jeg har til noe som gjør meg godt. Det som er verdifult for mine barn også. Det å tenke på dette gjør meg litt sårbar, men også tenker jeg at dette er en lang prossess. Med  etterklokskap, sorg og tapt liv er en del av det også. Her er det absolutt ikke bare gull og glitter, men et liv som prøver å leves på en måte der jeg husker at jeg har hatt det fint også. Ikke bare sorg, smerte og sykdom.

Har nok bare lyst til å ta fram vingene noen ganger og fly avgårde fra alt....... 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar