torsdag 21. oktober 2010

NR 1 på lista!!

Da har jeg endelig fått litt seriøs hjelp. Og mottoet er å få orden på økonomien!!
Og det er veldig seriøst. Jeg har i mange år slitt med kovoluttskrekk. jeg har ikke så mange fobier i livet, men det er en av dem. Jeg samler på dem lenge. Og taper så mange penger på det. Jeg vet at det ikke er lurt, men klarer ikke å gjøre noe med det. Jeg har vær og fått hjelp så mange plasser men ingen skjønner hvor alvorlig det problemet et for meg. Det stresser livet mitt på en måte fordi jeg ikke greier å gjøre meg ferdig. Jeg greier ikke å komme meg vidre fordi jeg står fast i papir arbeid og papir mølle og regninger. Jeg klarer ikke å samle hodet. Jeg klarer ikke å bruke den tåkete hjernen til noe fornuftig. Det er veldig trist. Det kan jeg blir veldig lei av og lei meg for. Det er nok en av mine hoved laster i livet. Har noen til også, men kommer ved en annen annledning.


Jeg kan bestemme meg for å betale regninger og ordne papirer, men behøver ikke å huske det før uken etter. Og hvor har jeg lagt den. Jeg blir forvirret over meg selv, men heldigvis har jeg en fast plass å legge slikt på. Jeg legger ikke ting rundt om kring lengre, men i boksen på kjøkkenet. Og det er bra. Det fungerer i allefall. Men jeg har så mye og mange ting som skal fylles ut og skrive/søkes om men å få hjelperen min til å forstå det har vært så vanskelig noen ganger. Men tok et skikkelig oppgjør her om dagen og jeg hadde bestemt meg at hvis hun ikke forstod det da måtte jeg bare fortelle at vedkommede ikke er ønsket lengre til å hjelpe meg. Da må jeg finne meg en ny.

Fordi jeg har har strevd med dette lenge og alle sier bare du som er så flink må jo klare det selv.
Du som er så flink så ordner du dette til neste gang. 
Du som er så..............jeg hater disse ordene. Kan ikke fordra dem...
Og en annen ting som jeg hater er ja, se der....var det ikke det jeg sa at du ordnet det selv. Som en liten unge!!!! Ok....mange trenger slik oppmerksomhet og go ord til å se lyset, Noen trenger det, men de fleste ønsker det og synes det er godt. Jeg liker at folk er rett fram uten dikkedarier. Det gjør i allefall livet mitt mye enklere. En spiker er en spiker!!! Og noen ganger må en bruke slegge, andre ganger en damehammer. Men uansett må den inn. Uansett så må ting bli gjort for at det skal bli bedre. 

Jeg begnynte å bli så sliten av alle som skal hjelp meg, men som ikke kommer, ikke holder seg til temaet. Eller som som bare prater. Prat, prat, prat............. det blir bare tull!!!
Men ingen tenker på at jeg hat tåkehode, ingen vet noe om ME i det hele tatt....
De tror de vet og finner ut sin egen mening. Og jo en kan bli psykisk syk og ha ME i tillegg. Og en kan bli skikkelig deprimert over hele greia. Jeg blir så lei av å bare være at jeg er også noen dager. Jeg bare må være og leve. jeg må LEVE!!!!!!!!!

Ellers suger kraften ut av meg og jeg bare ønsker å !!!
Men hvem forstår det, som ikke har kjent det på kroppen. Som ikke har vært syk på denne måte. Jeg kunne nesten ha tenkt meg å ha en psykriatrisk lidelse i stedet for å ha ME. Fordi da hadde jeg fått skikkelig hjelp og oppfølging. Da hadde jeg hatt en grunn for at jeg ikke klarer alle ting selv. Men ME er vist ingen grunn.

Jeg tror den personen som skal hjelpe meg fikk seg et sjokk og en stor overraskelse over at jeg ble så klar og streng. Jeg har litt klarere hode noen dager og kan da snakke skikkelig for meg. Og at ME er så forskjellig fra person til person. Jo det har hun helt rett i, men det er meg hun skal hjelpe. Og jeg trenger ikke noen hjelpeverge eller verge...bare tull. Jeg har ME og har fått tildelt 1 time i uka til papairarbeid og sekretærhjelp i 2008. det var det behovet mitt var og jeg var klar på det. Vi har sikkert ikke brukt mange timene i året,  på disse årene. Utenom alle timene som jeg har vært i lag med ei gruppe mennesker som er psykisk syke eller har andre årsaker for å være der. Og jeg har trivdes godt i lag med dem. Men da jeg sa jeg hadde søkt dit selv uten legen. Ble jeg sett ned på eller kanskje de trodde at jeg så ned på dem, men de er helt vanlige herlige mennesker som jeg er blitt veldig glade i. Og jeg har alltid tatt dem for likeverdige som meg selv. Jeg er blitt alt for redd og alt for forsiktig. Fordi jeg er redd noen skal bli sure på meg fordi jeg ikke har klart å være tydelig nok. Jeg er vel en feiging som ikke tørr og ikke orker å si noe fordi ta har jeg ikke energi til noe mere den dagen og kanskje ikke så mye mere utover heller. Men det er vel bare MEen, nei og ja....det er slik mitt liv har blitt.............sukk!! 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar