tirsdag 12. oktober 2010

Når jeg vil så mye mere enn jeg kan.....



Da må en lete etter småe drømmer og tanker.
Drømme etter de små tingene som en egentlig er møkka lei av.
De ting som ingen ser eller gir ros for.

Som jeg må oppgradere til noe flott og fint.
Og som mine også må se på som noe godt.
Slik at hverdageslivet ikke blir dødfødt og kjedelig.
Trist og tafat. Der jeg er den sorgfulle jenta.

Men det er ikke slik,
jeg har så mye tåke i hjernen at jeg er glad jeg kan kjøre bil.
Jeg er så glad jeg klarer å lage mat og se på tv.
Og når jeg greier å lage noe godt er jeg kjempefornøyd.


De dagene klærne er lagt i sammen,
koppene er vasket er jeg mere fornøyd enn at jeg har gjort noen skole oppgaver
eller sittet med pcn i fanget i x anntall timer.
Eller å ha greid å komme meg inn på nettbanken.

Kvalmen har gjort meg stille,
inne i hodet og i kroppen.
Jeg klarer ikke å holde hodet oppe å tenke klart.
Bare dystre hjerneceller virker.

Jeg føler jeg blir røvet fra meg glede,
pågangsmot og hverdagslykke.
Trykket er så stort at det begrenser meg veldig.
Jeg klarer å strikke litt.

Men kvalmen gjør at jeg ikke klarer puste rett,
jeg klarer å taste men alt går så seint.
Livet går så seint,
timene går så seint.

Smertene er der men så seine og sure.
De er så sure.
Inne i hodet,
bobler der sure tanker også.




Det kommer av bommulla som vokser mellom øra.
.

Så når jeg løfter beina blir jeg kvalm.
Best å være rolig, helt rolig.
Det tar veldig på å svare på innlegg også.
Hjernen greier ikke å forstå helt.
Ikke om jeg har forstått innholdet,
eller om jeg klarer å svare riktig.

Faglig greier jeg aldri å være.
Men mennesket meg greier jeg å være.
Helt og litt skuffende kvalm....
Og glad for at det kommer en ny dag i morgen også!!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar