torsdag 14. oktober 2010

Da ble det slutt!!

Det er over nå.
Trist og skuffende,
men også deilig og befrieende.
Jeg klarte å få hjelp.
Noen lyttet endlig til meg igjen.
Og som forstod.

Det var vanskelig å innrømme at jeg tok feil valg.
At jeg ikke hadde nok erfaring nok til å fortsette studiene mine.
Jeg klarte ikke å tenke til slutt. Ble så møkka lei av å feire hver oppgave som jeg klarte.
Jeg var så lei av å være "flink" uten å være det. Jeg hadde ikke energi til å leve.
Hvorfor skulle jeg klare å studere. Flink pike, nei ikke jeg. Klarte ikke mere, fordi jeg hadde presset kroppen min til det ytterste for lenge siden. Det ble for dumt for meg. Jeg vil heller få et liv. Der jeg kan ha fokus på oss som familie som jeg synes det har blitt velig lite av. Jeg har enten jobbet, studert, sydd eller sovet/ligget. Jeg har klart å kose meg, TVANGS kosing, eller hverdans lykke i å slappe av i gostolen hele kvelden.

Jeg har ikke sydd skikkelig på lenge. har ikke orket å sitte nede på verkstedet mitt. Har ikke orket å leve.
Bare lyst til å forsvinne. Bort, langt bort. ....
Helt alene...

Fikk time hos en spesialpedagog som jobber med bistand i dag. Hun forstod akkurat hva jeg mente. Hun forstod mitt behov og at jeg er mye sykere enn hva jeg ønsker. Jeg har dratt strikken alt for langt. Brukt opp all energien som jeg hadde og prosenten min begynner å bli lav igjen. Jeg klarer å kjøre bil ennå og skal prise herren med det synes jeg. Men det er ikke noe morro å oppdage at livet ble slik igjen. Det er ikke noe morro å innrømme ting heller.

Men du det var deilig å pakke sammen bøkene, ta ned alle kopiene med alle forklaringer og fremmedord. Og mange de flotte ordene som jeg har finnet som har hjulpet meg veldig.

Jeg vil fortelle at det å gi seg oppmuntring og flotte ord til enver tid ikke fungerer i lengden.
Det å gi seg selv belønning fungere veldig godt, men ikke å ignorer alle symptomene.
De er der uansett hvordan en gjør det og skal en ignorer det hele tiden, ender en opp som meg. Full svikt i hodet, uten mulighet for tilfriskning hvis jeg ikke får hvile på hverdagene. Om dagen etter noen økter hjemme tror jeg vil bli bra igjen. Og jeg vil ikke gråte men feire for gode valg.

Så nå er jeg spent på hva NAV vil si. Jeg er så spent fordi jeg har brutt en avtale med dem. Skal ikke ta sorgene på forskudd, men når det kommer. Muligens så går dette bra også. Jeg har skulle klart så mye, men nå er det slutt på det. Jeg vil bare ha fred og ro. Må ha ro!!!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar